Karaklis og annet småsnacks

Jeg husker en hendelse fra da søster og jeg var adskillig yngre. Jeg tipper hun var tre eller fire år, og jeg...vel, jeg er og har alltid vært fire år eldre enn henne. Julekatalogene fra leketøysbutikkene var pent avlevert av postmannen, og søster hadde møysommelig bladd seg gjennom katalogene og sirklet rundt det hun ønsket seg fra julenissen. Så var det min tur, og det var da det ble dramatikk. Jeg krysset nemlig av ved et par Barbie-dukker hun allerede hadde satt et par ujevne sirkler rundt. Ramaskrik! Å forklare for en tre-fire-åring at leketøysbutikken har mer enn bare én av hver sort, viste seg å være langt fra enkelt. Det var jo tross alt bare én Barbie av hvert slag på bildet.

Poenget er: Det var så enkelt å krysse av og ønske seg på den tiden. Nå derimot, når ønskelister blir etterlyst fra våre foreldre, så sliter min bedre halvdel og jeg betraktelig mer. Vi mener nemlig at vi har det meste av hva vi har plass til og trenger i vårt lille krypinn. Joda, vi kunne saktens ha bruk for en ny gulvmatte og et og annet møbel, men det tenker vi å investere i selv med tiden. Det er tross alt heller ikke det som er det enkleste å få plass til i kofferten på vei hjem igjen. Så langt er derfor ønskelisten vår av det kjedelige og ekstremt praktiske slaget, og består av hele fem ting (en dørmatte, elektriske tannbørster, kofferter, steketermometer og en stykk stekepanne), men hei, det er hva vi trenger. Heldigvis har vi ennå noen uker på å legge hodet i bløtt, så får vi se hva vi ender opp med. Kanskje det er lov til å ønske seg en rekke med bøker og cd-plater? Brettspill? Gavekort på kinoen? En bedre julemiddag? Et besøk av våre kjære familiemedlemmer her i Stavanger? Litt snekkerhjelp i fremtiden når vi er så heldige og kjøper oss egen leilighet? Julepynt til den dagen vi for første gang skal pynte til jul? Syv sorter med julekaker sendt i posten?