Karaklis og annet småsnacks

Den såkalte krydderhyllen vår var akkurat passe kaotisk, men så kom Vegard...

Hvor herlig er det ikke å få et koselig helgebesøk av to gode venner, og det uten at det finnes snev av stress? Rolige morgener, en armada av runder med brettspill, trimming av magemusklene, sløving og selvfølgelig en haug av god mat med herlig drikke til. Helgen har definitivt vært helt super! En litt for tidlig bursdagsfeiring ble det også tid til.

Da var både en økt med skole, en vel gjennomført veiledning på masteroppgaven, og en lengre økt med litt salsa og en stor dose cha cha cha unnagjort for dagen. De nye danseskoene er med andre ord innviet.

Så nå sitter vi her og venter tålmodig på at morgendagen og besøket fra Bergen skal komme. Midt opp i all flyttingen deres, tar nemlig Anniken og Vegard seg tid til et helgebesøk, og gjett om vi gleder oss! Marius fryder seg i alle fall stort over å tildele Vegard Manchester United-håndduken sin, og det i ren hevnaksjon for da vi var i Bergen i høst, og Marius ble pent nødt til å bruke denne:

Tradisjonen tro tok jeg bussen til skolen i dag, og hvem andre enn julenissen selv sitter bak rattet?! Han lurte definitivt meg med et smilende hei og god morgen. Både skjegget, magen, smilet og det gode humøret var på plass. Noe reinsdyr derimot, så jeg ikke noe til. Men jeg skjønner han godt. Det ville på en måte ødelagt kamuflasjen hans som bussjåfør, i tillegg til at det trolig ville vært vanvittig upraktisk med både Rudolf, Dasher, Dancer, Prancer, Vixen, Cupid, Comet, Donner og Blitzen på bussen. Jeg spår at det ville blitt litt trangt om plassen for oss andre da. Men fortvil ikke, julenissen var selvfølgelig i godt selskap av en annen dyrevenn. Han hadde nemlig selskap fremme i setet sitt av en herlig, liten, hvit og overglad hund. Det er jammen meg ikke hver dag jeg blir sjarmert så tidlig på morgenen. Når jeg tenker meg om, er det forsåvidt ikke hver dag jeg møter på julenissen heller...

Så nå vet dere det: Når julenissen ikke kjører slede, så kjører han buss... Nesten det samme.

Da jeg var på jobb i dag, tikket det plutselig inn en melding fra søster hvor hun fortalte at hun nå lå strak ut i sengen med en heller lite samarbeidsvillig korsrygg. Så snart muligheten bød seg (som førstan var noen timer senere), tok jeg selvfølgelig en telefon i hennes retning. Vond rygg er heller kjipt, da verken sitte, gå, stå eller ligge gjør noe særlig til eller fra. Som trøst lovte jeg å sende Marius strake veien opp til henne med diverse trøsterier hun la inn en bestilling på. Alltid kjedelig å ligge strak dersom man ikke har stort å ta seg til.

Så mens Marius travet beine veien til søster, gjorde jeg naturlig nok min husmorplikt og disket opp med nok en middag samtidig som jeg støvsugde. Siden vi senere på ettermiddagen skulle få Stig, Katrine og lille Amilia på besøk, tenkte jeg at det var en fordel å rive over gulvet med vår godeste Pål Power (også kalt støvsugeren), før Amilia ville gjøre det med klærne sine. Jeg hadde nemlig hørt rykter om at hun allerede er begynt å åle seg fremover, og ryktene viste seg så abolutt å stemme (noe som forsåvidt ikke er så rart, da ryktesprederen var Katrine selv).

Resultatet ble i alle fall en veldig koselig ettermiddag/kveld med det som faktisk er våre tidligere husverter. Kaffe, snacks og etterhvert en bedre kveldsmat - i alle fall om vi skal tro Stig. Mat smaker vistnok alltid bedre når man får det servert hos andre. Og lille Amilia er ganske enkelt skjønnheten selv :) Nesten så jeg kjente en liten verk i eggstokkene et øyeblikk. Slapp av mamma og pappa, dere skal få sånn cirka ni måneders varsel, og nei, det blir ikke riktig ennå.

Jeg har sikkert nevnt det sånn omtrent fjorten ganger tidligere, men her går dagene fortere enn hva fotballen klarer å trille i unnabakke. Fordelen: Jeg kjeder meg overhodet ikke. Det er ganske enkelt ikke tid til det. Og skulle det likevel bli tid til overs, så finner jeg alltids noe kjekt eller avslappende å fylle den med - ofte sammen med søster eller min bedre halvdel (eller ja takk, begge deler). Likevel hender det i blant at jeg tenker på de små tingene jeg burde ha gjort.

Jeg burde ha fått bildene inn i album. Halvparten av bildene fra året vi tilbragte i Singapore, ligger ennå og venter på å bli sortert i tur og orden. De ble nemlig fremkalt for lenge siden, noe jeg overhodet ikke kan si om noen av bildene fra tiden vi har holdt til i Stavanger. Men hei, jeg har da alle bildene på både cd og harddisk. De forsvinner altså ikke.

Jeg burde ha fått malt hyllene og stolene hvite. Brunsort og furu passer liksom bare ikke. Som om noen andre enn meg bryr seg. Dessuten har malingsbutikkene garantert åpne også til sommeren.

Jeg burde ha kommet adskillig lengre når det gjelder masteroppgaven. "Skriv litt hver dag!", fikk vi beskjed om. Joda, jeg skriver jeg, det er bare ikke alt som skrives som har noen som helst relasjon til masteroppgaven. Ingen sa at det var et krav.

Nåvel. Alt til sin tid, og jeg vet at alt alltid ordner seg - også de tingene som egentlig er totalt uvesentlige. Jaja, noe dill og dall må man alltid ha å henge seg opp i. I mens velger jeg å kose meg med det som er, og å glede meg til det som kommer. Det er i blant overraskende hvor mye godt og moro som egentlig finnes i hverdagen :)

Skal si Jon Blund var ivrig i natt! Jeg karret meg ikke opp av sengen før klokken hadde nærmet seg ti på formiddagen, og det på en helt alminnelig hverdag! Jeg var  iet lite øyeblikk nærmere sjokkskadet, men har da selvfølgelig vett nok til å innse realitetene og virkelig nyte det faktum at jeg er fullstendig uthvilt. Det skulle vært hverdagskost det.

Egentlig burde jeg ha kommet meg av gårde på skolen med første og beste buss, men etter all snøen som har falt i går og i natt, så droppet jeg det. Å kjøre buss på Vestlandet slik været er nå, er nærmest for risikosport å regne. Null kjetting, og gassen i bånn. Kanskje noen burde fortelle dem at når de skal ut på veien igjen etter å ha stått "parkert" i en snøfylt busslomme, så vil ivrig bruk av gassen medføre at bussen spinner og sklir. Og nei du...ikke mer busskjøring enn nødvendig på meg, så i dag holder jeg meg til toget når jeg skal på jobb. Anbefales!

Så her sitter jeg da, etter en bedre frokost vel og merke, og koser meg med gamle geometribøker - og nei, jeg er faktisk ikke ironisk. Jeg tror faktisk at geometri ligger på topp tre-listen min blant de fagene jeg har hatt gjennom mine seks år som student. Og nei, jeg har heller ikke såkalte fritidsproblemer (selv om enkelte kanskje ville hevdet det), og leter frem geometribøkene for moro skyld en tirsdags morgen. Det er greit faget var gøy, men jeg har da tross alt bedre ting å ta meg til. Denne gangen er det faktisk en tanke bak det. Som tidligere nevnt, jobber jeg på en skole hver onsdag, og det er her geometrien kommer inn. Utforskningsoppgaver i geometri må jo virkelig være snacks.

Ryktene skal ha det til at det er blitt skikkelig vinter ute igjen, og det er forsåvidt mulig at det er sannhet i det. Selv har jeg hatt skikkelig inne-søndag, og begynner så smått å kjenne resultatet av det nå. Det klør i bena! I min naive tro heller jeg innpå med vann, som om det skulle få rastløsheten til å renne ut av kroppen. Jeg kan vedde på at det eneste resultatet jeg merker, er at jeg våkner minst to ganger i natt på grunn av en trang til å besøke lillerommet.

Jaja, til tross for inne-søndag, har jeg i alle fall fått utrettet noe. To maskiner med klær henger nå til tørk, og det samme gjelder en dobbel porsjon med knekkebrød. Eller strengt tatt så henger de ikke, de ligger omsorgsfult plassert på en rist på kjøkkenbenken (og okkuperer dermed halve benkplassen). I tillegg har det blitt både spill og en bedre middag - i godt samarbeid med søster vel og merke. Flere kokker, mere søl, er bare oppspinn. Å søle greier jeg nemlig fint helt alene, så hvorfor ikke søle i godt selskap? Også kalt teamwork har jeg hørt.

For noen dager siden, ba søster pent om å få tildelt en av husnøklene våre når fredagen (altså gårdagen) kom. Både min bedre halvdel og jeg skulle jobbe fredags ettermiddag, og så derfor bare luksus i at hun ville lage middag til oss til vi kom hjem. Passet absolutt utmerket, da det aldri blir middag på slike dager. Så hva kom vi hjem til? Jo, ikke bare en bedre middag av typen red curry mekket sammen i en ildfast form, men også et nyvasket bad og en stue som ikke lenger var fylt til randen av klær som hang til tørk. Å trø over dørstokken etter en lang og sen arbeidsdag, kan nærmest sammenliknes med himmelen i dette tilfellet. Snakk om herligheter! At det ble servert vin til maten, klaget jeg selvfølgelig heller ikke på.

 

Klapp på skulderen og stormende applaus! Jeg var oppe klokken syv i dag, og det ene og alene for å dra på trening! Sist det skjedde var....ja, omtrent aldri. Og selv om bena nå er laget av bly, øynene går i kryss, og kroppen generelt ikke lystrer, så er jeg litt småstolt. Om det skjer igjen? Heller tvilsomt. Jeg har nemlig nok en gang fått bekreftet at jeg overhodet ikke er noe morgentreningsmenneske. Men stolt er jeg.

Noe jeg derimot ikke er fult så stolt over, er gårdagens bommert. Snakk om å ta kaka! Jeg hadde i forbinelse med masteroppgaven,  blitt bedt om å sende en mail til veilederen min som han så skulle kikke i gjennom for deretter å videresende den - til en amerikaner. Så, hva gjør jeg? Jeg skriver på norsk! Snakk om brødhode. Når jeg plutselig innså dette i går kveld, var uttrykk som "Herregud!", "Er det mulig?!", og "Snakk om å være høne?!" definitivt gjengangere - til min bedre halvdels underholdning. Jeg mener å erindre at håndflaten også ble klasket i pannen opptil flere ganger. Hm...mulig det forklarer hodeverken min i dag...

Jaja, alt har sin sjarm, og selv om jeg "måtte" stå opp før sola i dag, unte jeg meg en direkte snasen frokost som belønning (og delvis trøst).